Madisyns reise: et planlagt keisersnitt med tvillinger i uke 36

På en solrik morgen i juni ønsket Madisyn og mannen hennes Roger tvillingene Juno og Rhea velkommen til verden. I anledning prematuritetsmåneden dykker vi ned i opplevelsen hennes av et planlagt keisersnitt i uke 36 og utforsker reisen hennes fra usikkerheten rundt prematur fødsel til det viktige støttesystemet som omga og løftet henne gjennom hele prosessen.

Dette blogginnlegget er en del av BIBS’ Real Parenting. Her deler foreldre historiene sine, erfaringene sine og innsikter fra reisen, gjennom øyeblikk av glede og sorg, i håp om at vi alle kan lære av hverandre.

Kan du dele litt av historien bak det planlagte keisersnittet ditt, og hvorfor det måtte gjøres før du nådde full termin?

Fordi jeg var gravid med tvillinger, var det en litt spesiell reise. Begge lå i seteleie mot slutten, og de delte også én morkake, så det medisinske teamet mitt mente at et planlagt keisersnitt i uke 36 var det beste alternativet.

Det var første gang jeg skulle få barn, så det var en litt ukjent reise. Selv om det var en planlagt operasjon, satt jeg likevel igjen med mye usikkerhet rundt hva som faktisk ville skje den dagen. Men jeg hadde heller ikke noe å sammenligne med, så jeg måtte egentlig bare stole på tilliten jeg hadde til det medisinske teamet rundt meg.

Heldigvis var begge babyene veldig friske gjennom hele svangerskapet, og de ble født med en vekt på 2,6 kilo hver, noe som er en veldig god vekt for tvillinger og prematurfødte.

Når du visste på forhånd at det kom til å bli en prematur fødsel, hva gjorde du for å dempe angsten?

Først og fremst hadde jeg mange grundige samtaler med mannen min om alle mulige scenarioer og om hva jeg ønsket, slik at han kunne være min talsperson og støtte gjennom hele prosessen. Å vite at han hadde ryggen min og kjente ønskene mine i tilfelle jeg ikke var i stand til å formidle dem selv, hjalp meg med å føle mye ro og trygghet.

Det medisinske teamet mitt spilte også en stor rolle i å berolige meg gjennom hele prosessen. Vi snakket om veldig mye. De stilte meg stadig spørsmål som «Hva er du redd for?» og «Hva ønsker du å vite mer om?», og jeg føler meg utrolig heldig som fikk ha den typen åpne og ærlige samtaler med dem.

Til slutt, med tvillinger, tror jeg det danske helsevesenet tar spesielt godt vare på deg, og de sørget for at jeg hadde mye støtte og at alt gikk smidig. I tillegg til en jordmor hadde jeg også en gynekolog/obstetriker som fulgte svangerskapet mitt, fastlegen min, og jeg tok ultralyd annenhver uke. Å kunne følge utviklingen tett og alltid ha noen rundt meg å stille spørsmål til var utrolig hjelpsomt.

Rådet mitt ville være å være virkelig åpen om alle bekymringene dine. Jeg gikk alltid inn til hver avtale med en liste med spørsmål og sa ting som «Dette er det jeg er redd for» eller «Dette er det jeg ønsker å vite mer om».

Bortsett fra å ha en sterk og støttende partner og et medisinsk team rundt deg, søkte du støtte andre steder?

Tidlig i svangerskapet fant jeg et par andre som også var gravide med tvillinger, og vi delte bare litt av frykten og bekymringene våre og snakket gjennom situasjonene våre. Selv om situasjonene var forskjellige, var det fortsatt veldig fint å ha andre å lene seg på som gikk gjennom noe lignende.

Det høres fantastisk ut, hvordan fant du disse menneskene?

I København finnes det mange Facebook-grupper for mødre eller vordende mødre, grupper spesifikt for tvillinger, eller for dem som venter babyer i en bestemt måned eller periode. Det var så fint å kunne stille spørsmål der og ha tilgang til dette flotte nettverket av mødre som gjerne gir noe videre og sier «Hei, dette skjedde med meg» eller «Dette gjorde jeg eller gjorde ikke». Jeg har fått så mange nyttige tips og råd fra dem, selv om jeg ikke deltok aktivt i alle.

Jeg begynte også på en treningsgruppe for gravide, noe som var kult fordi alle kvinnene hadde termin omtrent samtidig, og vi har holdt kontakten selv etter at vi fikk babyene våre – så det finnes et fortsatt støttenettverk som er fint å ha. Og fordi timen ble holdt på engelsk, betydde det at vi alle var expats, noe som hjalp oss å knytte bånd på et annet nivå. Jeg er kanadisk, mannen min er spansk, og vi bor i Danmark – så vi har egentlig ikke familien vår her. Å få venner som var i lignende situasjoner og som vi kunne dele erfaringene våre med, var veldig hjelpsomt.

I løpet av de første dagene etter at Juno og Rhea ble født, var det noen i nettverket ditt som støttet deg på en spesielt fin måte?

De første åtte dagene ble vi alle på sykehuset, bare for å være sikre på at alt var i orden, og at babyene var trygge. Og som expat har jeg ikke mesteparten av familien min her, men jeg har søsteren min Michelle. Det beste var å kunne spørre henne: «Hei, kan du dra hjem til oss og hente dette eller ta med snacks til oss».

Jeg tror det å lene seg på venner eller familie som kan støtte deg i de første dagene og spørre hva du trenger for å få det mer komfortabelt (uansett hvor lite) gjør en enorm forskjell.

Hvordan var det å ta med tvillingene hjem, og hvilke forberedelser gjorde dere for å lette overgangen?

Det var definitivt litt skummelt i starten. Men etter åtte dager var vi veldig ivrige etter å komme oss ut av sykehuset og tilbake i vårt eget miljø. Vi hadde på forhånd planlagt at Michelle og en annen venn skulle ta seg av hunden vår en stund, så vi kunne fokusere på babyene i noen uker, noe som virkelig hjalp oss å føle oss roligere.

Det var en stor hjelp, i tillegg til å planlegge så mye som mulig på forhånd. Hvis du kan ha noen til å passe hunden din, eller fylle opp med masse holdbar mat og toalettpapir, eller forberede frosne måltider, egentlig alt du kan komme på i forkant for å gjøre livet litt enklere, er nyttig. For når du

kommer hjem, vet du aldri hvordan det kommer til å gå. Med to babyer var det ganske hektisk, så alt du kan gjøre for å planlegge i forkant, hjelper virkelig.

Jeg tenker også at det å ta vare på seg selv er noe som ofte blir forsømt i de første ukene, siden du fokuserer så mye på babyene at du knapt har tid til å tenke på deg selv. Så hvis du har mennesker i livet ditt som er villige til å gjøre de små tingene - som å handle for deg, eller lage mat og ta det med, eller gi et gavekort til en matleveringstjeneste, eller passe babyene i en time så du kan ta en lur, gjør det en stor forskjell.

Hvordan har det vært å se tvillingene deres utvikle seg siden de ble født for tidlig, og hvilke lærdommer har du fått fra denne opplevelsen?

Fordi de ble født for tidlig, hadde de sonde gjennom nesen i begynnelsen, noe som kan se veldig skummelt ut. Men det var en så stor følelse av mestring da vi klarte å ta ut sondeene og vite at vi hadde fått dem til neste stadium.

Et av mine viktigste inntrykk fra hele denne opplevelsen er at babyer er så robuste og kan overvinne så mye. Det har vært fantastisk å kunne se utviklingen deres og se hvordan de tar igjen forspranget etter å ha blitt født tidlig – og vite at dette bare var én av mange opplevelser som vil forme dem gjennom livet.