Å bli mor til en prematur baby: En samtale med prematurmamma Ditte

Dittes sønn Pilou ble født i uke 22, 121 dager for tidlig, og er en av de yngste premature babyene som har overlevd i Danmark. Vi satte oss ned med Ditte for å snakke om hvordan det er å være mor til et prematurt barn, og hvordan livet er i dag, 2 år etter den skjebnesvangre natten da hun fødte sønnen Pilou alene på et toalett på sykehuset.
 
Dette blogginnlegget er en del av BIBS’ Real Parenting. Her deler foreldre historiene sine, erfaringene sine og foreldreskapsreisen sin. Foreldreskap blir levende i historiene vi deler – enten det er øyeblikk av glede eller øyeblikk av sorg, kan vi alle lære av hverandre.

Å føde Pilou

Pilou ble født etter en periode der Ditte gjennomgikk en akutt operasjon for blindtarmbetennelse. Tre dager senere endte det med at Ditte fødte Pilou spontant alene på et toalett på sykehuset uten tilsyn fra verken leger eller sykepleiere.

Det var en kaotisk fødsel. Jeg var i total sjokk, og du går bare inn i ren overlevelsesmodus. På en måte blir du veldig primitiv, og du forholder deg egentlig ikke til omgivelsene, eller til det du sier eller gjør. Da personalet kom, ble Pilou tatt bort. Så det gikk en time før jeg så ham igjen. Da lå han i en kuvøse med alle slags ledninger og en respirator. Det var så unaturlig, nesten kunstig, og virkelig sjokkerende.

Å bli født i bare uke 22 reiser mange etiske dilemmaer, fordi bare 1 % av babyene som blir født mellom uke 22 og uke 23, overlever og kommer hjem*. Og sammenlignet med en baby som blir født til termin, var Pilou på 730 gram veldig liten. Ditte forklarer:

Tro det eller ei, men han var faktisk ganske stor for alderen sin, og dette ga ham definitivt en fordel.

Å stille spørsmål ved hva det betyr å være mor

Ditte forklarer at den første tiden på sykehuset var en ekstrem situasjon, som gjorde henne litt følelsesmessig numment på grunn av de mange vanskelige samtalene og de tøffe avgjørelsene du som forelder må håndtere og ta stilling til.

I de første dagene prøvde jeg kanskje – uten å være bevisst det – å ta vare på meg selv i tilfelle han ikke skulle klare seg. Samtidig er det veldig vanskelig å knytte bånd til et barn som ligger i en kuvøse, på grunn av den fysiske avstanden mellom oss og fordi han var så skjør. Dette gjorde at jeg ble veldig opptatt av hvordan jeg skulle være mor for ham. Men underveis lærte jeg også at du er mor i det øyeblikket du føder, og det spiller ingen rolle om du har et bånd til barnet ditt fra starten av. Bare det at jeg bekymret meg for forbindelsen og båndet mellom oss, betydde at jeg var mor.

Ditte forklarer at de var innlagt i 5½ måned med Pilou mens de prøvde å skape et liv på sykehuset, samtidig som de tok vare på den eldre datteren sin hjemme.

Det var utrolig vanskelig å være adskilt og ikke kunne forklare datteren min hva som foregikk. Hun var bare to år gammel på den tiden. Men vi kom raskt frem til en løsning, siden vi visste at vi ville være på sykehuset i veldig lang tid. Kjæresten min og jeg delte tiden 50/50 mellom sykehuset med Pilou og å være hjemme med datteren vår. Det var veldig viktig for meg å være sammen med datteren min også, fordi jeg først og fremst var moren hennes.

Å skape et bånd

Jeg fikk lov til å holde Pilou 6 dager etter at han ble født. Jeg visste faktisk ikke engang at man fikk holde dem så tidlig, fordi det kan være livstruende for barnet å tas ut av kuvøsen. Men personalet på sykehuset prioriterer det virkelig, både fordi man ikke vet hvor lenge barnet vil leve, men også fordi det er bra for barnet, og fordi det hjelper deg å skape et emosjonelt bånd. Jeg hadde aldri så mye hud-mot-hud-kontakt med mitt førstefødte barn som jeg hadde med Pilou, noe som er ganske fantastisk å tenke på med tanke på situasjonen.

Samtidig satte jeg bare enormt stor pris på tiden jeg hadde med ham. Hvis tingene ikke gikk som håpet, følte jeg bare at jeg var heldig som hadde den tiden vi fikk sammen. Og det kan kanskje høres hardt ut, men vi visste at det var en sjanse for at han ikke ville komme hjem med oss, så jeg satte virkelig pris på tiden vi hadde sammen.

Å være mamma til to i dag

I dag er Pilou 2 år gammel, og han er en aktiv og glad liten gutt. Ditte forklarer:

Det har selvfølgelig vært tøft. Vi fikk hjelp fra mange helsepersonell, og det første året var virkelig hardt. Når du står midt i det, tar det en utrolig mengde energi og mental kapasitet. Men når du kommer ut på den andre siden, føles det raskt som en mindre del av livet. I dag trives han, han kryper, reiser seg og kommuniserer. Selv om han ligger etter i mange utviklingsstadier, har vi ingen hast.

I dag verdsetter vi virkelig livet. Vi føler oss heldige. Det beste med å bli mor til Pilou har vært å følge reisen hans og se hvor unik og sterk han er. Du er selvfølgelig alltid stolt av barna dine, men han har lagt til et ekstra lag til det. Det føles litt som magi noen ganger når jeg tenker tilbake på tiden på sykehuset. Han er et mirakel, og i dag har han det bedre enn noen kunne ha håpet på eller forventet. Så det er med stor stolthet jeg ser tilbake på de første 2 årene av livet hans.

Endret som familie

Pilous for tidlige fødsel påvirket ikke bare ham, men har også hatt en varig effekt på hele familien. Ditte utdyper:

Pilous fødsel og tiden etter fødselen har påvirket oss som familie på flere måter. Vi legger ikke så stor vekt på bagateller. Mangel på søvn eller mange dager med et sykt barn spiller ikke så stor rolle og påvirker oss ikke like mye. Vi vet hvor ille det kan bli.

En annen måte opplevelsen har påvirket meg på, er at jeg nå vet hvor viktig det er å lytte til kroppens signaler – både for barna, men også for meg selv. Hvis et av barna blir sykt, går jeg rett tilbake til traumet med Pilou, og det har virkelig endret hvordan jeg er som mor i dag sammenlignet med før Pilou. 

Dittes beste råd

Husk at det blir bedre!

Jeg håper at Pilous historie kan være et lys i en mørk tid og gi håp til andre foreldre. Vi visste at utfallet med Pilou kanskje ikke ville ende med at vi tok ham med hjem. Men å lese andres historier der de fikk barnet sitt med hjem ga oss håp og en viss gjenkjennelse. Følelsen av å ikke være alene. Så jeg håper vår historie kan være en del av det for andre foreldre.

Det spiller ingen rolle om du fødte i uke 22, 28 eller 34. Du er like sårbar som forelder. Jeg går ikke rundt og tenker at Pilous historie er den villeste og mest ekstreme, og at ingen andre kan kjenne seg igjen. Vi har møtt så mange mennesker som har helt andre historier, like livsomveltende som våre, og vi kan lett reflektere og kjenne igjen ting i hverandres historier.

Mitt andre råd er å be om hjelp! Vi laget en felles chat med familie og venner. Her la vi ut oppdateringer om Pilou, og vi kunne skrive hva de kunne gjøre for å hjelpe oss uten at de måtte kontakte oss. Det var fantastisk med støtten og hjelpen slektningene våre tilbød, men vi klarte rett og slett ikke å snakke med alle, ta imot og koordinere hjelpen. Og så endte det med at vi ikke fikk noen hjelp i det hele tatt. Så med dette verktøyet kunne de hjelpe oss uten at vi måtte ta stilling til noe. Det gjorde en stor forskjell for oss.
 
Takk til Ditte (og Pilou) for at de delte historien sin!
 
 
 
Kilder:
Margaret Brazier og David Archard, J Med Ethics. 2007 Mar; 33(3): 125–126 https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC2598257/